Bokmålsordboka
kommandere
verb
| infinitive | present | past | present perfect | imperative |
|---|---|---|---|---|
| å kommandere | kommanderer | kommanderte | har kommandert | kommander! |
| perfect participle | present participle | |||
|---|---|---|---|---|
| masculine / feminine | neuter | definite form | plural | |
| kommandert + noun | kommandert + noun | den/det kommanderte + noun | kommanderte + noun | kommanderende |
Etymology
gjennom fransk, fra middelalderlatin, fra latin con- og mandare ‘overlate’; jamfør kon-Senses and Example Sentences
- pålegge noen å gjøre noe;
Example
- jeg lar meg ikke kommandere
- ha kommando (2) over
Example
- kommandere et kompani