Bokmålsordboka
særprege
verb
| infinitive | present | past | present perfect | imperative |
|---|---|---|---|---|
| å særprege | særpreger | særprega | har særprega | særpreg! |
| særpreget | har særpreget | |||
| perfect participle | present participle | |||
|---|---|---|---|---|
| masculine / feminine | neuter | definite form | plural | |
| særprega + noun | særprega + noun | den/det særprega + noun | særprega + noun | særpregende |
| særpreget + noun | særpreget + noun | den/det særpregede + noun | særpregede + noun | |
| den/det særpregete + noun | særpregete + noun | |||
Senses and Example Sentences
Example
- det som særpreget henne, var ærlighet og åpenhet
- som adjektiv i perfektum partisipp:
Example
- tale en særpreget dialekt;
- en særpreget personlighet