Bokmålsordboka
beskylde
verb
| infinitive | present | past | present perfect | imperative |
|---|---|---|---|---|
| å beskylde | beskylder | beskyldte | har beskyldt | beskyld! |
| perfect participle | present participle | |||
|---|---|---|---|---|
| masculine / feminine | neuter | definite form | plural | |
| beskyldt + noun | beskyldt + noun | den/det beskyldte + noun | beskyldte + noun | beskyldende |
Etymology
fra tysk; av skyld (1Senses and Example Sentences
anklage (2, 2), påstå skyldig
Example
- beskylde noen for å være noe;
- ingen kan beskylde henne for å være lat;
- bli beskyldt for underslag