Bokmålsordboka
konjugere
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å konjugere | konjugerer | konjugerte | har konjugert | konjuger! |
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| konjugert + іменник | konjugert + іменник | den/det konjugerte + іменник | konjugerte + іменник | konjugerende |
Походження
fra latin ‘binde sammen’Значення та вживання
- i grammatikk: bøye et verb;jamfør deklinere
- i biologi: pare ved konjugasjon (2)
- i matematikk: høre sammen;jamfør konjugert