Bokmålsordboka
grunne 2
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å grunne | grunner | grunna | har grunna | grunn! |
| grunnet | har grunnet | |||
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| grunna + іменник | grunna + іменник | den/det grunna + іменник | grunna + іменник | grunnende |
| grunnet + іменник | grunnet + іменник | den/det grunnede + іменник | grunnede + іменник | |
| den/det grunnete + іменник | grunnete + іменник | |||
Походження
av grunn (1Значення та вживання
- bygge, basere
Приклад
- skepsisen er grunnet på frykt;
- grunnet oppussing vil forretningen være stengt inntil videre
- overstryke en flate med grunning (1, 2) for å klargjøre for maling;gi grunnstrøk med maling
Приклад
- grunne huset
Приклад
- grunne et rike
Фіксовані вирази
- grunne seg påha som årsak eller forutsetning;
bygge på, basere seg på- konklusjonen grunner seg på feiltolkninger