Bokmålsordboka
ridder
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en ridder | ridderen | riddere | ridderne |
Opphav
norrønt riddari; fra lavtysk, av riden ‘ri’Betydning og bruk
- i antikken: kriger til hest
- i middelalderen: adelsmann som ved en seremoni ble opptatt i en fyrstes eller stormanns tjeneste
- person som går i brodden eller kjemper for noe
Eksempel
- ridder for en god sak
- høvisk, beleven person;
- person som har fått ordenstegn
Eksempel
- være ridder av St. Olavs orden
- grad av ordenstegn som ridder (5) blir dekorert med
Faste uttrykk
- slå til ridderoppta i ridderstanden