Bokmålsordboka
vanke
verb
| infinitive | present | past | present perfect | imperative |
|---|---|---|---|---|
| å vanke | vanker | vanka | har vanka | vank! |
| vanket | har vanket | |||
| perfect participle | present participle | |||
|---|---|---|---|---|
| masculine / feminine | neuter | definite form | plural | |
| vanka + noun | vanka + noun | den/det vanka + noun | vanka + noun | vankende |
| vanket + noun | vanket + noun | den/det vankede + noun | vankede + noun | |
| den/det vankete + noun | vankete + noun | |||
Etymology
trolig fra lavtysk; samme opprinnelse som norrønt vakka ‘reke, drive omkring’Senses and Example Sentences
- ferdes, ha sin gang
Example
- vanke mye på kafeer;
- vanke i kunstnermiljø;
- han har vanket her i huset i årevis;
- vanke sammen
- bli, være å få
Example
- det vanker juling;
- det vanket brus og boller