Bokmålsordboka
tur 1
noun masculine
| singular | plural | ||
|---|---|---|---|
| indefinite form | definite form | indefinite form | definite form |
| en tur | turen | turer | turene |
Etymology
gjennom fransk; fra gresk tornos ‘sirkel’Senses and Example Sentences
- plass i rekkefølge
Example
- passe sin tur i køen;
- stå for tur;
- gå etter tur
- kortere eller lengre reise, ferd, utflukt
Example
- ta en tur til byen, til fjells, utenlands;
- gå på tur;
- tur-retur eller tur og retur – fram og tilbake;
- bytur, fottur, skitur, utenlandstur
Example
- komme i tur med noe;
- komme ut av tur med noe
- avgrenset del av dans
Example
- lære alle turene i reinlender
Set phrases
- i sin turpå et visst tidspunkt
- i tur og ordeni rekkefølge