Bokmålsordboka
kant 1
noun masculine
singular | plural | ||
---|---|---|---|
indefinite form | definite form | indefinite form | definite form |
en kant | kanten | kanter | kantene |
Etymology
gjennom gammelfransk cant, italiensk canto ‘hjørne, krok’ og latin ‘hjulring’; fra gresk kanthosSenses and Example Sentences
Set phrases
- frynsete i kantenmoralsk tvilsom, ikke helt hederlig
- ha skarpe kantervære vanskelig å omgås
- komme på kant medbli uforlikt med
- på en kant(lett) beruset
- på kantenpå grensen til det en kan godta eller akseptere
- en virksomhet som er på kanten av det lovlige;
- personangrepet er på kanten