Nynorskordboka
rømme 2
rømma
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rømmaå rømme | rømmer | rømde | har rømt | røm! |
| rømte |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rømd + substantiv | rømt + substantiv | den/det rømde + substantiv | rømde + substantiv | rømmande |
| rømt + substantiv | den/det rømte + substantiv | rømte + substantiv | ||
Opphav
norrønt rýma ‘gjere romslegare, rydde, flytte’; samanheng med rom (3 og rom (4Tyding og bruk
- forlate ein stad (frivillig eller tvungen);flytte ut av;trekkje seg bort frå
Døme
- rømme byen
Døme
- rømme frå fengselet;
- ho rømde heimanfrå
- gjere rom (3, 4) eller plass;vide ut