Nynorskordboka
avdekkje, avdekke
avdekkja, avdekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avdekkaå avdekke | avdekker | avdekte | har avdekt | avdekk! |
| å avdekkjaå avdekkje | avdekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| avdekt + substantiv | avdekt + substantiv | den/det avdekte + substantiv | avdekte + substantiv | avdekkande |
| avdekkjande | ||||
Opphav
frå bokmålTyding og bruk
leggje i dagen;
Døme
- utgravingane avdekte ein gammal buplass;
- avdekkje lygnaren