Nynorskordboka
fullmakt
substantiv hokjønn
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
ei fullmakt | fullmakta | fullmakter | fullmaktene |
Opphav
frå lågtysk etter; latin plenipotentiaTyding og bruk
(dokument som gjev) makt, mynde, løyve frå ein person til ein annan til å handle i staden hans
Døme
- gje nokon fullmakt til å heve pengane;
- få, ha fullmakt til å handle på vegner av styret;
- etter fullmakt – formel når ein person skriv under eit brev på vegner av ein annan (ein overordna), fork. e.f.;
- ha med seg, vise fullmakt