Bokmålsordboka
tukle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tukle | tukler | tukla | har tukla | tukl!tukle! |
| tuklet | har tuklet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tukla + substantiv | tukla + substantiv | den/det tukla + substantiv | tukla + substantiv | tuklende |
| tuklet + substantiv | tuklet + substantiv | den/det tuklede + substantiv | tuklede + substantiv | |
| den/det tuklete + substantiv | tuklete + substantiv | |||
Opphav
norrønt þukla ‘røre, ta på’Betydning og bruk
- ta på eller manøvrere med fingrene;
Eksempel
- tukle med glidelåsen;
- sitte og tukle med håret sitt
- i overført betydning: forandre til det verre;
Eksempel
- tukle med naturen;
- dessverre ble lovverket tuklet med
- beføle med en seksuell hensikt;
Eksempel
- tukle med seg selv;
- ikke la seg tukles med