Bokmålsordboka
skjelne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjelne | skjelner | skjelna | har skjelna | skjeln!skjelne! |
| skjelnet | har skjelnet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skjelna + substantiv | skjelna + substantiv | den/det skjelna + substantiv | skjelna + substantiv | skjelnende |
| skjelnet + substantiv | skjelnet + substantiv | den/det skjelnede + substantiv | skjelnede + substantiv | |
| den/det skjelnete + substantiv | skjelnete + substantiv | |||
Opphav
av skjell (2Betydning og bruk
se, høre eller sanse noe svakt eller uklart;
oppfatte (1) (svakt)
Eksempel
- skjelne noe i tussmørket;
- han skjelnet flere stemmer utenfor
Faste uttrykk
- skjelne frase, høre eller sanse en forskjell
- jeg kunne ikke skjelne tvillingene fra hverandre;
- det var vanskelig å skjelne sannhet fra løgn
- skjelne mellomse, høre eller sanse forskjell på
- det er vanskelig å skjelne mellom original og kopi