Bokmålsordboka
intrigant 2
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| intrigant | intrigant | intrigante | intrigante |
Opphav
gjennom fransk, fra italiensk intrigante, av intrigare, av latin intricare; jamfør intrigereBetydning og bruk
som lager intriger, bruker knep