Bokmålsordboka
intrigere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å intrigere | intrigerer | intrigerte | har intrigert | intriger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| intrigert + substantiv | intrigert + substantiv | den/det intrigerte + substantiv | intrigerte + substantiv | intrigerende |
Opphav
gjennom fransk intriguer, fra italiensk intrigare; av latin intricare ‘gjøre innviklet’Betydning og bruk
lage intriger;
bruke list og knep