Bokmålsordboka
ståke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ståke | ståker | ståka | har ståka | ståk! |
| ståket | har ståket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| ståka + substantiv | ståka + substantiv | den/det ståka + substantiv | ståka + substantiv | ståkende |
| ståket + substantiv | ståket + substantiv | den/det ståkede + substantiv | ståkede + substantiv | |
| den/det ståkete + substantiv | ståkete + substantiv | |||
Opphav
kanskje av lavtysk stoken ‘stikke, støte’Betydning og bruk
- holde leven;
Eksempel
- ungene ståket utenfor
- ha det travelt;
Eksempel
- ha mye å ståke med