Bokmålsordboka
støye
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å støye | støyer | støya | har støya | støy! |
| støyde | har støyd | |||
| støyet | har støyet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| støya + substantiv | støya + substantiv | den/det støya + substantiv | støya + substantiv | støyende |
| støyd + substantiv | støyd + substantiv | den/det støyde + substantiv | støyde + substantiv | |
| støyet + substantiv | støyet + substantiv | den/det støyede + substantiv | støyede + substantiv | |
| den/det støyete + substantiv | støyete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
Eksempel
- ungene lo og støyet;
- motoren støyer noe forskrekkelig
- brukt som adjektiv:
- en støyende latter;
- musikken var relativt støyende