Bokmålsordboka
styrte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å styrte | styrter | styrta | har styrta | styrt! |
| styrtet | har styrtet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| styrta + substantiv | styrta + substantiv | den/det styrta + substantiv | styrta + substantiv | styrtende |
| styrtet + substantiv | styrtet + substantiv | den/det styrtede + substantiv | styrtede + substantiv | |
| den/det styrtete + substantiv | styrtete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som sturteBetydning og bruk
- rase, strømme, falle (ned)
Eksempel
- elva styrtet utfor stupet;
- skiløperne styrtet utfor en skrent;
- passasjerfly styrtet;
- styrte ned;
- tårnet styrtet sammen
Faste uttrykk
- styrte omfalle om