Bokmålsordboka
kline
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kline | kliner | klinte | har klint | klin! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klint + substantiv | klint + substantiv | den/det klinte + substantiv | klinte + substantiv | klinende |
Opphav
norrønt klínaBetydning og bruk
- stryke over med noe vått eller fett;
Eksempel
- ungene klinte smør utover bordet;
- kline på noe maling;
- kline seg til med noe
- klemme (2, 3), presse (2, 3) i en viss retning
Eksempel
- kline seg opp til veggen