Bokmålsordboka
grav 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en grav | graven | graver | gravene |
| hunkjønn | ei/en grav | grava | ||
Opphav
norrønt grǫf; beslektet med grave (2Betydning og bruk
- sted der en død person er gravlagt
Eksempel
- følge noen til graven;
- senke en kiste i graven;
- legge noen i graven;
- sette blomster på graven;
- moren ligger i graven;
- hemmeligheten fulgte henne i graven
- som etterledd i ord som
- skyttergrav
- vanngrav
- vollgrav
- utgravd rom til å fange dyr i
- som etterledd i ord som
- dyregrav
Faste uttrykk
- den som graver en grav for andre, faller selv i denden som planlegger å skade andre, risikerer selv å bli offer for disse planene
- fra vogge til gravhele livet
- få en våt gravdrukne
- grave sin egen gravselv være årsak til mislykkethet
- gå i gravendø
- hinsides graveni tilværelsen etter døden
- sende i gravenvære årsak til at noen dør
- snu seg i gravenom avdød person: være misfornøyd og protestere
- våre forfedre vil snu seg i graven hvis de får vite dette
- stille som i gravensvært stille
- stå med det ene beinet i gravenvære døden nær
- stå på kanten av gravenvære like ved å dø
- taus som gravenhelt taus