Bokmålsordboka
gjenge 1
substantiv hankjønn eller inkjekjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en gjenge | gjengen | gjenger | gjengene |
| intetkjønn | et gjenge | gjenget | gjengagjengene | |
Opphav
norrønt gengi ‘følge, hjelp’; fra tysk flertall av GangBetydning og bruk
- spor eller rille på skrue, mutter, rør og lignende;
Eksempel
- en skrue med utvendige gjenger;
- skru en mutter over gjengen
- spor eller rom som en mekanisme går (rundt) i, for eksempel nøkkel i en lås, hengsel på en dør
Faste uttrykk
- i gjengei drift;
i aktivitet- alt er i god gjenge
- komme ut av gjengekomme eller gå ut av normal drift eller funksjon
- alle rutinene kom ut av gjenge i ferien;
- han er lett å få ut av gjenge
- være ute av gjengevære ute av normal drift eller funksjon
- nå er alt ute av gjenge;
- livet mitt var helt ute av gjenge