Nynorskordboka
vitne 1
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit vitne | vitnet | vitne | vitna |
Opphav
norrønt vitni; av viteTyding og bruk
- i jus: person som gjev utsegn i retten om kva han eller ho i eit visst høve har sett, høyrt, kjent, meint eller sagt;jamfør rettsvitne
Døme
- sakkunnig vitne;
- møte som vitne i ei rettssak
- person som er til stades for å bekrefte at ei handling har gått føre seg på lovleg vis, til dømes ved skriving av testament;jamfør testamentvitne
- i religiøst språk: person som har sett eller høyrt Kristus, eller som kjenner seg kalla til å forkynne Guds ord
Faste uttrykk
- taust vitne
- person som har sett noko som han eller ho ikkje fortel om
- han var eit taust vitne til kva mora gjorde
- noko som er på ein stad der noko hender
- husa står som tause vitne om ei anna tid
- indisium, spor (1, 1)
- skothol i veggen er tause vitne om terroren