Nynorskordboka
tukle
tukla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tuklaå tukle | tuklar | tukla | har tukla | tukl!tukla!tukle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| tukla + substantiv | tukla + substantiv | den/det tukla + substantiv | tukla + substantiv | tuklande |
Opphav
norrønt þukla; av tukke (2Tyding og bruk
- ta på eller manøvrere med fingrane;
Døme
- tukle med geværet;
- sitje og tukle med håret sitt
- i overført tyding: forandre til det verre;øydeleggje
Døme
- tukle med naturen;
- dessverre vart lova tukla med
- ta på med ein seksuell hensikt;
Døme
- tukle med seg sjølv;
- ho ville ikkje bli tukla med