Nynorskordboka
surre 2
surra
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å surraå surre | surrar | surra | har surra | surr!surra!surre! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
surra + substantiv | surra + substantiv | den/det surra + substantiv | surra + substantiv | surrande |
Opphav
frå lågtyskTyding og bruk
- binde fast med tau eller liknande
Døme
- surre (fast) noko;
- dekkslasta måtte surrast