Artikkelside

Nynorskordboka

spøke, spøkje

spøka, spøkja

verb

Bøyningstabell for dette verbet
infinitiv	presens	preteritum	presens perfektum	imperativ
å spøkaå spøke	spøker	spøkte	har spøkt	spøk!
å spøkjaå spøkje	spøkjer	spøkte	har spøkt	spøk!

Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipp				presens partisipp
hankjønn / hokjønn	inkjekjønn	bunden form	fleirtal	presens partisipp
spøkt + substantiv	spøkt + substantiv	den/det spøkte + substantiv	spøkte + substantiv	spøkande
spøkt + substantiv	spøkt + substantiv	den/det spøkte + substantiv	spøkte + substantiv	spøkjande

Opphav

frå lågtysk; av spøk

Tyding og bruk

syne seg som spøkjelse;
gå att;
skrømte
Døme
- det skal spøke der i huset;
- den døde spøker der om nettene
- sjå stygt ut
  det spøker for kornhausten
- vere til stades;
  dukke opp
  noko spøker i tankane
drive med spøk;
fjase, gante, skjemte
Døme
- dei spøkte og lo

Faste uttrykk

ikkje til å spøkje med
ikkje god å kome ut for
spøkje for
vere fare for;
sjå stygt ut
det spøkjer for kornhausten