Nynorskordboka
sjenere
sjenera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sjeneraå sjenere | sjenerer | sjenerte | har sjenert | sjener! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sjenert + substantiv | sjenert + substantiv | den/det sjenerte + substantiv | sjenerte + substantiv | sjenerande |
Opphav
frå fransk, av gêne, ‘pine’Tyding og bruk
vere til bry;
plage
Døme
- nybygga sjenerer naboane;
- røyken skjenerte henne ikkje
- brukt som adjektiv:
- ein sjenerande vind øydela hopprennet
Faste uttrykk
- sjenere segvere eller kjenne seg brydd
- ikkje sjenere seg for noko