Nynorskordboka
rekkje 3, rekke 4
rekkja, rekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rekkaå rekke | rekker | rekte | har rekt | rekk! |
| å rekkjaå rekkje | rekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rekt + substantiv | rekt + substantiv | den/det rekte + substantiv | rekte + substantiv | rekkande |
| rekkjande | ||||
Opphav
norrønt rekjaTyding og bruk
- strekkje kroppsdel ut (i full lengd);
Døme
- ho rekkjer fram handa;
- rekkje tunge
- gje nokon noko med utstrekt arm
Døme
- rekk meg fatet!
- han rekte flaska til mora
- følgje ei rekkje av noko
Døme
- rekkje vegen etter nokon;
- rekkje tankane attende
- gå i rekkje (1, 1);gå seint, rusle
Døme
- kyrne rekte heim
Faste uttrykk
- rekkje oppløyse opp strikketøy eller liknande ved å dra ut tråden
- ho har rekt opp det ho har strikka