Nynorskordboka
plikt 1
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei plikt | plikta | plikter | pliktene |
Opphav
av lågtysk plicht ‘yting’Tyding og bruk
- noko ein er pålagd å gjere, til dømes av styresmaktene, arbeidsgjevar eller som følgje av ei bindande avtale
Døme
- ha plikt til å møte opp;
- offisielle plikter
- som etterledd i ord som
- arbeidsplikt
- buplikt
- erstatningsplikt
- noko ein etter moralske eller religiøse levereglar kjenner seg bunden til å gjere
Døme
- ha moralsk plikt til å hjelpe