Nynorskordboka
fordøme, fordømme
fordøma, fordømma
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å fordømaå fordøme | fordømer | fordømde | har fordømt | fordøm! |
fordømte | ||||
å fordømmaå fordømme | fordømmer | fordømde | ||
fordømte |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
fordømd + substantiv | fordømt + substantiv | den/det fordømde + substantiv | fordømde + substantiv | fordømande |
fordømt + substantiv | den/det fordømte + substantiv | fordømte + substantiv | ||
fordømd + substantiv | den/det fordømde + substantiv | fordømde + substantiv | fordømmande | |
fordømt + substantiv | den/det fordømte + substantiv | fordømte + substantiv |
Opphav
norrønt fordǿma; frå lågtyskTyding og bruk
- i religiøst mål: dømme til evig straff
- brukt som substantiv
- dei fordømde
- halde for mindreverdig;ta avstand frå;kritisere, klandre
Døme
- fordøme alt vald
Faste uttrykk
- fordøme seg på