Nynorskordboka
flokk
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form | 
| ein flokk | flokken | flokkar | flokkane | 
Opphav
norrønt flokkr; samanheng med fly (10 , opphavleg ‘flygande sverm’Tyding og bruk
Døme
- treffe ein flokk sauer på fjellet;
 - flokken løyste seg opp;
 - samle seg i store flokkar
 
- som etterledd i ord som
 - barneflokk
 - saueflokk
 - syskenflokk
 - veneflokk
 
- gruppe der medlemene er tilhengjarar av same idé eller person;
Døme
- Hansen og flokken hans
 
 
Faste uttrykk
- i flokk og følgjemange saman;
i store mengder- dei kjem i flokk og følgje
 
 - i flokki større mengder;
saman- reise i flokk
 
 - lyfte i flokkgjere ei oppgåve saman;
dele ei byrd