Nynorskordboka
anke 2
anka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ankaå anke | ankar | anka | har anka | ank!anka!anke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| anka + substantiv | anka + substantiv | den/det anka + substantiv | anka + substantiv | ankande |
Opphav
truleg samangliding av lågtysk anken og norrønt aumka; samanheng med ynkeTyding og bruk
- vere uroleg, ottefull (for);
- angre, trege (på noko)
- i jus: krevje (ein dom, ei avgjerd) inn for høgare rettsinstans til overprøving;
Døme
- anke over straffeutmålinga;
- anke dommen i tingretten til lagmannsretten
Faste uttrykk
- anke segjamre seg
- liggje og anke seg i søvne