Nynorskordboka
fallere
fallera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å falleraå fallere | fallerer | fallerte | har fallert | faller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fallert + substantiv | fallert + substantiv | den/det fallerte + substantiv | fallerte + substantiv | fallerande |
Opphav
gjennom tysk og italiensk, frå latin ‘svike, svikte, narre’; jamfør norrønt falleraTyding og bruk
- slå feil;
- tape seg;falle av
Døme
- han har begynt å fallere
- gje etter, fire, dempe seg