Nynorskordboka
erobre
erobra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å erobraå erobre | erobrar | erobra | har erobra | erobr!erobra!erobre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| erobra + substantiv | erobra + substantiv | den/det erobra + substantiv | erobra + substantiv | erobrande |
Opphav
av tysk erobern, opphavleg ‘få overtaket’Tyding og bruk
- ta over eit geografisk område med fysisk makt;
Døme
- erobre ei festning;
- erobre eit land
- vinne makt eller kontroll over noko
Døme
- erobre eit mandat;
- ho erobra førsteplassen;
- dei største artistane erobrar hitlistene i alle land
- få til å elske seg;forføre
Døme
- ho erobra mange menn;
- han ynskte å erobre hjartet hennar