Nynorskordboka
deklinere
deklinera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å deklineraå deklinere | deklinerer | deklinerte | har deklinert | dekliner! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
deklinert + substantiv | deklinert + substantiv | den/det deklinerte + substantiv | deklinerte + substantiv | deklinerande |
Uttale
deklineˊreOpphav
av latin de- og clinare ‘halle, bøye’; jamfør de-Tyding og bruk
bøye substantiv, adjektiv, determinativ og pronomen i kjønn, tal, kasus og bunden eller ubunden form