Bokmålsordboka
vanke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vanke | vanker | vanka | har vanka | vank! |
| vanket | har vanket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vanka + substantiv | vanka + substantiv | den/det vanka + substantiv | vanka + substantiv | vankende |
| vanket + substantiv | vanket + substantiv | den/det vankede + substantiv | vankede + substantiv | |
| den/det vankete + substantiv | vankete + substantiv | |||
Opphav
trolig fra lavtysk; samme opprinnelse som norrønt vakka ‘reke, drive omkring’Betydning og bruk
- ferdes, ha sin gang
Eksempel
- vanke mye på kafeer;
- vanke i kunstnermiljø;
- han har vanket her i huset i årevis;
- vanke sammen
- bli, være å få
Eksempel
- det vanker juling;
- det vanket brus og boller