Bokmålsordboka
ture 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ture | turer | tura | har tura | tur! |
| turet | har turet | |||
| turte | har turt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tura + substantiv | tura + substantiv | den/det tura + substantiv | tura + substantiv | turende |
| turet + substantiv | turet + substantiv | den/det turede + substantiv | turede + substantiv | |
| den/det turete + substantiv | turete + substantiv | |||
| turt + substantiv | turt + substantiv | den/det turte + substantiv | turte + substantiv | |
Opphav
og lavtysk turen, duren ‘vedvare’, av tur (1; sammenblanding av dansk ‘reise om’Betydning og bruk
Eksempel
- drikke og ture
Eksempel
- ture jul
- buse (2, 1), braute, i forbindelsen
Faste uttrykk
- ture framdrive hensynsløst på