Bokmålsordboka
tarvelig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| tarvelig | tarvelig | tarvelige | tarvelige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| tarveligere | tarveligst | tarveligste |
Opphav
norrønt þarfligr ‘nødvendig’; av tarvBetydning og bruk
- billig, simpel, fattigslig
Eksempel
- en tarvelig kjole;
- dette er tarvelige greier
- brukt som adverb:
- leve tarvelig
- sjofel, ussel
Eksempel
- tarvelig oppførsel;
- et tarvelig menneske
- brukt som adverb:
- det var tarvelig gjort