Bokmålsordboka
svelge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å svelge | svelger | svelga | har svelga | svelg! |
| svelget | har svelget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| svelga + substantiv | svelga + substantiv | den/det svelga + substantiv | svelga + substantiv | svelgende |
| svelget + substantiv | svelget + substantiv | den/det svelgede + substantiv | svelgede + substantiv | |
| den/det svelgete + substantiv | svelgete + substantiv | |||
Opphav
norrønt svelgja, svelgaBetydning og bruk
- ved en muskelbevegelse i svelget (2 føre mat, drikke eller lignende ned i spiserøret
Eksempel
- svelge maten i en fart
- holde igjen en følelsesreaksjon, særlig gråt
Eksempel
- hun svelger gråten
- i overført betydning: bite i seg;finne seg i
Eksempel
- han svelget ydmykelsen
- brukt som adjektiv: gapende, bunnløs
Eksempel
- et svelgende dyp