Bokmålsordboka
moll
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en moll | mollen | moller | mollene |
Opphav
gjennom tysk; fra latin, av mollis ‘myk, mild’Betydning og bruk
- toneart med liten ters (1, 1);til forskjell fra dur (2
Eksempel
- stykket går i moll
- i overført betydning: mørk, sørgmodig stemning
Eksempel
- talen var stemt i moll