Bokmålsordboka
mester
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en mester | mesteren | mestere | mesterne |
mestremestrer | mestrene |
Opphav
norrønt meistari, gjennom lavtysk og gammelfransk, fra latin; samme opprinnelse som magisterBetydning og bruk
- rettleder eller lærer i noe
Eksempel
- knele for sin herre og mester
- selvstendig håndverker med mesterbrev
Eksempel
- lærling, svenn og mester
- som etterledd i ord som
- bakermester
- murmester
Eksempel
- øvelse gjør mester;
- være en mester på piano;
- hun er en mester til å fortelle;
- bli norsk mester på 800 m
- som etterledd i ord som
- kretsmester
- norgesmester
- verdensmester
- brukt som etterledd i sammensetninger: person som leder eller har oppsyn med noe
- i ord som
- politimester
- seremonimester
- vaktmester
Faste uttrykk
- være mester forvære opphavsperson til;
greie- hun var mester for den spesielle skiferpeisen