Bokmålsordboka
lute 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å lute | luter | luta | har luta | lut! |
| lutet | har lutet | |||
| lutte | har lutt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| luta + substantiv | luta + substantiv | den/det luta + substantiv | luta + substantiv | lutende |
| lutet + substantiv | lutet + substantiv | den/det lutede + substantiv | lutede + substantiv | |
| den/det lutete + substantiv | lutete + substantiv | |||
| lutt + substantiv | lutt + substantiv | den/det lutte + substantiv | lutte + substantiv | |
Opphav
norrønt lúta, opprinnelig ‘henge slapt ned’Betydning og bruk
Eksempel
- lute framover;
- lute seg ut av vinduet;
- lute med hodet