Bokmålsordboka
kuvende
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kuvende | kuvender | kuvendte | har kuvendt | kuvend! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kuvendt + substantiv | kuvendt + substantiv | den/det kuvendte + substantiv | kuvendte + substantiv | kuvendende |
Opphav
opprinnelig ‘vende som en ku’Betydning og bruk
- vende et fartøy med vinden;motsatt stagvende
- gjøre kuvending (2)
Eksempel
- statsministeren kuvendte i saken