Bokmålsordboka
kulminere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kulminere | kulminerer | kulminerte | har kulminert | kulminer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kulminert + substantiv | kulminert + substantiv | den/det kulminerte + substantiv | kulminerte + substantiv | kulminerende |
Opphav
latinsk nydannelse, av culmen ‘topp’Betydning og bruk
nå høydepunktet i et forløp eller utvikling
Eksempel
- interessen har kulminert;
- flommen kulminerte i natt