Bokmålsordboka
krenke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krenke | krenker | krenka | har krenka | krenk! |
| krenket | har krenket | |||
| krenkte | har krenkt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| krenka + substantiv | krenka + substantiv | den/det krenka + substantiv | krenka + substantiv | krenkende |
| krenket + substantiv | krenket + substantiv | den/det krenkede + substantiv | krenkede + substantiv | |
| den/det krenkete + substantiv | krenkete + substantiv | |||
| krenkt + substantiv | krenkt + substantiv | den/det krenkte + substantiv | krenkte + substantiv | |
Opphav
norrønt krenkja; av lavtysk krenken, av krank ‘syk’Betydning og bruk
Eksempel
- krenke noen;
- føle seg krenket
- brukt som adjektiv
- krenkende ytringer;
- krenkende oppførsel
- ikke respektere;
Eksempel
- krenke menneskerettighetene;
- krenke landets grenser;
- bli beskyldt for å ha krenket privatlivets fred