Bokmålsordboka
klinke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klinke | klinker | klinka | har klinka | klink! |
| klinket | har klinket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klinka + substantiv | klinka + substantiv | den/det klinka + substantiv | klinka + substantiv | klinkende |
| klinket + substantiv | klinket + substantiv | den/det klinkede + substantiv | klinkede + substantiv | |
| den/det klinkete + substantiv | klinkete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
- hamre ut enden på nagle eller bolt som er slått gjennom noe, så den sitter fast
Eksempel
- klinke fast noe;
- klinke sammen jernplater
- slå, støte eller sparke hardt
Eksempel
- klinke til noen;
- de klinket hodene sammen så det sang
Faste uttrykk
- klinke tilgjøre en helhjertet innsats;
slå til, sette fart- klinke til fra start;
- klinke til med ny banerekord