Bokmålsordboka
fekte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fekte | fekter | fekta | har fekta | fekt! |
| fektet | har fektet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fekta + substantiv | fekta + substantiv | den/det fekta + substantiv | fekta + substantiv | fektende |
| fektet + substantiv | fektet + substantiv | den/det fektede + substantiv | fektede + substantiv | |
| den/det fektete + substantiv | fektete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk, samme opprinnelse som engelsk fight ‘kjempe’; beslektet med fakteBetydning og bruk
- kjempe med hogg- eller stikkvåpen, særlig som sport;jamfør fekting
Eksempel
- fekte vilt omkring seg;
- fekte med armer og bein
Faste uttrykk
- fekte seg framkomme seg fram
- fekte seg fram på egen hånd
- fekte seg gjennomklare seg gjennom (prøvelser)
- hun klarte å fekte seg gjennom ved å ta småjobber