Bokmålsordboka
ergre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ | 
|---|---|---|---|---|
| å ergre | ergrer | ergra | har ergra | ergr!ergre! | 
| ergret | har ergret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| ergra + substantiv | ergra + substantiv | den/det ergra + substantiv | ergra + substantiv | ergrende | 
| ergret + substantiv | ergret + substantiv | den/det ergrede + substantiv | ergrede + substantiv | |
| den/det ergrete + substantiv | ergrete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk; av argBetydning og bruk
gjøre ergerlig (2); 
Eksempel
- barnas oppførsel ergret ham grenseløst
Faste uttrykk
- ergre segirritere seg- hun ergret seg over at hun lot seg lure