Bokmålsordboka
dykke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dykke | dykker | dykka | har dykka | dykk! |
| dykket | har dykket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dykka + substantiv | dykka + substantiv | den/det dykka + substantiv | dykka + substantiv | dykkende |
| dykket + substantiv | dykket + substantiv | den/det dykkede + substantiv | dykkede + substantiv | |
| den/det dykkete + substantiv | dykkete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som dukke (2Betydning og bruk
la seg synke ned under vannoverflaten, særlig for å gjøre noe under vann;
Eksempel
- ubåten dykket;
- dykke etter gamle vrak
Faste uttrykk
- dykke ned ifordype seg i
- hun dykket ned i musikken