Nynorskordboka
brekke 2
brekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ | 
|---|---|---|---|---|
| å brekkaå brekke | brekker | brekte | har brekt | brekk! | 
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn  | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| brekt + substantiv | brekt + substantiv | den/det brekte + substantiv | brekte + substantiv | brekkande | 
Opphav
samangliding av lågtysk breken og bräkenTyding og bruk
- få til å knekke med å bøye, trykkje eller liknande;
Døme
- brekke av ei lita grein;
 - ho brekte nakken på fisken
 
 Døme
- skistaven brekte;
 - leppestiften var brekt
 
- arbeide ut layouten i ei trykksak
Døme
- dei hadde laga det redaksjonelle stoffet og brekt avissidene sjølve
 
 - endre ein farge med å blande han med ein annan farge
Døme
- brekke fargen mot gult
 
 
Faste uttrykk
- brekke omi typografi: ordne ein sats (7) i spalter og sider
 - brekke segkaste opp;
spy (2, 1)- ho brekte seg av lukta